Skuter-debatten raser for tida i det fiktive området som kalles "Norge", fordi 169 tilfeldige personer i Oslo vurderer å skifte holdning til hvordan 5 millioner fredelige folk får ferdes i naturen.
I dag har Stein P. Aasheim skrevet en kronikk i Nordlys med den dramatiske tittelen:
Det er tragisk for de barna som blir oppdratt til å tro at snøskuteren er en forutsetning for «bålkos, skileik og isfiske»
Han peser på masse subjektive verdier, som han vil at andre skal følge, og bruker ofte ordet "vi" uten å spesifisere hvem "vi" er. Han har lov å ha sine verdier og får gjerne prøve å overtale andre. Men formålet er tydeligvis å bruke politisk makt til å fastholde et forbud mot skuter-kjøring på områder, som han ikke eier selv.
Empati
Empati er å ha medfølelse for mennesker med andre preferanser enn en selv. Gjør mot andre som en vil at de skal gjøre mot en selv. Gi skuterfolket lov å kjøre skuter, så gir de deg lov å gå på tur i fred og ro som du vil.En har kun anledning til å bestemme over seg selv. Muligheten for å bestemme over andre er en illusjon. Kun gjennom trusler er det mulig å skremme andre til ikke å være seg selv.
Er du lei av skuter-skremmekampanje?
Du eier deg selv, det du har skapt selv, byttet deg til eller fått frivillig av andre. Alt annet er enten andres, ingens eller stjålet - og derfor har du ikke mulighet til å bestemme hvem som får ferdes der og hvordan.Vil en har skuterområder, så kjøp eller homestead et område og driv skuterkjøring der som næring*. Vil en har fotturer, så kjøp eller homestead et område og driv fotturer der som næring. Da er det ditt, og du har moralsk retten til å bestemme over det.
"You can't fix yourself by breaking somebody else"
* Eies området ikke av noen personer, så kan en "homesteade" området og dermed gjøre det til sin eiendom, se forklaring på "homesteading" her:
http://en.wikipedia.org/wiki/Homestead_principle
1 comment:
Som en kommentar til Aasheim sin linje:"Jeg vil gjerne møte den finnmarking som sammen med ungene sine har fyrt mer bål enn jeg har med mine."
Dette oser pissekonkuranse fra en mann som hele sitt liv har reist rundt å klatre på alle fjelltopper.
Ja det kan hende at hans familie er ivrig med å dra på bålturer men er det så interessant da? Det som er interessant er hva gjør resten i bygda han bor i? Tømmes bygda en fin solskinnsdag for å dra på båltur på fjellet? Sånn er det nemlig ofte i Finnmark i de små bygdene. De som kan, drar til fjells og tar med seg stort og smått. Er ikke dét bedre enn å sitte foran flatskjermen og trykke på likes på Facebook?
Jeg våger å tro at snøscooteren har ført til at de fleste i Finnmark har en mer avslappet og naturlig forhold til å dra ut på tur. Vi trenger ikke å blogge om det, ta tusen bilder, skrive en artikkel i Fjell og Vidde og vi har ikke behov for å gå over alle isbreer og klatre opp alle fjelltopper. Å kle seg for en tur i -20 med scooter er like vanlig som å dra til kjøpesenteret for en østlending. Alt går ikke på skinner heller, hele tiden så man må lære seg å takle de situasjonene også. Været skifter hele tiden, ja kort fortalt det er nesten et fett hva du bruker til å komme deg til fjells. Fjellskikk må læres om du vil det eller ikke. Dessverre er det sånn at også i Finnmark har bykulturen begynt å vokse seg fram. Ja faktisk er det sånn at scooteren begynner å tape for andre aktiviteter som jeg anser som mindre heldige sånn som dataspilling, kafébesøk og alkohol for noen.
Post a Comment